(tilegnet Torhild Matre)

I en baghave

et sted på Lolland

sidder en digter

blandt muntre dansker.

Kvelden er solrig,

latteren runger;

den norske poet

har ingen vansker

at skabe de ord

som priser dagen,

når hun nemt med brod

stemningen gransker.

                           Harald Slaatrem, juli 2014

Ny dag på Kreta, A new day in Crete,

en årlig lise.       an annual release.

Vekkes                Awakened

hver morgen,  by pigeons,

av tyrkerduer.  each morning lends 

                               peace.

Stranden i fokus,  The beach in focus,

først vil jeg spise.              but first I would eat.

Bordet pent dekkes,        The table tidy,

med ost og druer...          laid with bread and meat...

Jeg har dette folk,               I have honestly learned,

sant lært å prise.                 to praise these lands.

EUropa byr mer                    EUrope is offering

pålegg og truer.                   nothing that stands.

Den arme greker                  The despondent Greek

vil verden vise,                      will prove on the whole,

at ingen malurt                     that no agony

sjelen hans kuer!                  can mangle his soul!

                Harald Slaatrem, July 2015

(fritt etter Sigbjørn Obstfelder)

Jeg ser den glidende tendens,

jeg ser den grå eminense,

jeg ser det blodige alvor.

Dette er altså pedagogikken.

Dette er altså barnas fremtid.

Noen gråter !

Jeg ser de høye vyer,

jeg ser de tusende fortvilte,

jeg ser den fjernende fantasi.

Dette er altså skolen.

Dette er altså 6-åringers hverdag.

De tårevåte barneøyne møter meg. Leken ble borte.

Jeg ser de velmenende byråkrater,

jeg ser de tikkende stoppeklokker,

jeg ser de pressede barnesinn.

Hvor de unge skuldre tynges.

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er visst kommet på kant med hva som teller ! 

Der er så underlig...

                                               Harald Slaatrem

Der borte i veikanten ligger

et eller annet jeg trekkes mot

hva er det som hjertet mitt trigger  ?

jeg ser kun ubestemmelig rot

Og jo, en rot kan spire seg rik

med ømhet og omtanke vannet

vokser hver sarte gren seg unik

til treet fortrolig er dannet

Kjærlighet er som roten sin art

forgrener seg ut i langsom fart

strekker på seg som beste drømmen

herlig å stå i verste strømmen

                        Harald Slaatrem