VIRKELIGHET

En gang

så jeg

virkeligheten

 

Evighetens skinnende porter

åpnet seg -

det hellige lys

og livets sang

var i alt

 

En gang

er nok

 

           Kjeld Stub

VI MÅ VÆRE SOM DYR

Vi må være som dyr,

ikke fortid

ikke fremtid

men her og nå

 

for det er guder overalt

 

          Kjeld Stub

FAKKELEN

En fakkel

slokner aldri

 

flammen 

er sterkere 

enn liv og død

 

Evig 

ulmer den

i de undertrykte

 

Klart

skinner den

i ødemarken

 

Vilt

brenner den

i de sterke

 

FRIHETEN

 

              Kjeld Stub

MANNDOMSPRØVEN

Manndomsprøven er ikke

å kunne elske ti kvinner

eller å løpe ti mil

i ett strekk

 

Manndomsprøven er

å kunne ta imot marsjordren

uten et kny

 

og gå ut av livet 

 

med et smil

 

              Kjeld Stub

DET SOM BLIR IGJEN

Astronomer sier

alt liv i universet

slokner engang 

 

men jeg vet

 

det som er levd 

dør aldri

 

            Kjeld Stub 

Vi går gjennom stjerner og kloder

Vi går mellom stjerner og kloder

som kværner urolig og tungt.

 

Vi søker et sentrum i verden

et fast arkimedisk punkt.

 

Men slik er verdens sentrum

at det må man selv ha med.

 

Har man det ikke i seg ............

Finnes det intet sted.

 

           - Per Magne Laleng -

Tiden

Har vi to kjent hverandre lenge

Er det lenge siden vi to møttes

Hva er tiden

Tiden er relativ

Kjærligheten er integralet av tiden

uten noe øvre grense

 

             - Yngve Aardal -

Sekundene tikker

Skritt for skritt

Nå nærmer han seg

Bestiger vår øy

Gir oss et "hei !"

 

Himmelen mørkner

Havet blir rødt

Så skimtes et våpen

Terror er født ! 

 

De løper for livet

På glatte skjær

Han er overalt

Så fryktelig nær !

 

Ekkoer klinger

Fra skjærende skrik

De vil alltid høres

Minne om svik

 

Sekundene tikker

Tallet blir høyt

Nye skudd høres

Hvem var det han skøyt ?

 

De venter på hjelp

Hvor blir de av ?

Umulig å rømme 

Omgitt av hav

 

Kom frem, kom frem

Hvor enn dere er !

Redningen kommer

Politiet er her ! 

 

Gråtkvalt og skjelven

Roper en gutt:

"Nå er vi trygge !"

Så blir han skutt

 

En etter en

Treffer de bakken

Han skyter i hodet

I hjertet, i nakken

 

Han smiler, han ler

Ser kroppene falle

Mot svaberg de hviler

Nakne og kalde

 

Jeg står her og venter

Hvor kan hun være ? 

Hva skjer med Norge ?

Han tok våre kjære

 

Mitt lille land

Mørket skal svinne !

Hatet forvitre

Kjærlighet vinne !

 

          - Synnøve Vereide-  

Nedslåtte parasoller og tomme solstoler

Hva venter de på ?

Stille vær ?

Nakne tær ? 

Cantinaen har tomme bord

Verre enn i fjor.

Selv en helg er det stille

om de så gjerne ville

ta en ferie på stranden,

ikke med økonomien på randen.

Vår bekymring gjelder kuling fra øst.

Men hvem skal gi den arme greker trøst ? 

                         Torhild Matre                 

TIL EIT ASTRUP-BILETE

Kan henda drøymde dei um dette her

å møtast på ein klote, på ein stad

der hegg og apal stend i syreblad

og blømer slik ei dulgrøn vårnatt nær

 

ved fjorden? Vera saman, planta bær

og så ein innvigd åker rad for rad

med urter bak ein steingard som dei la

kring helga lunder, dei som fyre fer?

 

Dei er i riket sitt og sår si jord.

Og vårnatti er ljos av draum og gror.

Dei legg kje merke til at ein kjem stilt

 

i snjoskardet og stig på vatnet no.

Men då dei natta, såg dei månen vod

i gullserk ute der so unders mildt.

                                   Olav H. Hauge

Hvilken dårskap

Hun så på ham den gang, med øyne som en hjort.

Og stemmen hadde i sin lette susing

en latter under som av vann som risler fort

og strømmer ut i tjernets fine krusing:

 

"Men kan du fange meg, så skal du få meg - prøv !

for meg har enda ingen kunnet fange -- "

Så var hun vekk blant granebusk og bjerkeløv

i skogens bregnebrus og blomsterange.

 

Da styrtet han vel etter ! Det var måneskinn

i krattene, og jenten kunne egge.

Det ble en jakt ! De stormet langt i skogen inn - 

til brått de lå i blåbærlyngen begge.

 

Det ble hans uforglemmeligste eventyr.

Hun var en hind, en hulder i hans armer,

først leende, så sky, så eggende og yr,

en av de få som skjelver mens de varmer.

 

Akk hun, hun hadde trolldomsham og elskovsmakt

som bare den kan ha som hele tiden

har hørt naturen til, ja sjel og legemsprakt

som bare den kan ha som blomstrer i den.

 

Hun kunne godt blitt hans, blitt mer enn flyktig drøm,

men han, den dåren, diltet til stasjonen

og tok et tog til Oslo over Lillestrøm

og solgte seg til sivilisasjonen ! 

                            Louis Kvalstad

Å synke som en sten

Å synke som en sten

til havets bunn,

det var hver kveld min drøm.

Men opp jeg spyes igjen

fra dypets grunn

til disse hvirvler her i tidens strøm.

 

Ja, Fader Kaos, ja,

jeg vet din munn

er ingen moderfavn for hvile øm,

meg vil du ha

som stenen rund,

de glatte stener var din gamle drøm ! 

               Alf Larsen (1885-1967)

Jeg ligger stille og hører blesten

Jeg ligger stille og hører blesten

og hører regnet på husets tak,

det er min elskling, det er sydvesten

som nu igjen legger skogen strak.

 

Men all hans vold er den rene lise

for den som kjenner ham slik som jeg;

hans slag er kjærtegn, hans larm en vise

mens dypt han svinger min vuggemei.

 

I denne larm har min lykke hjemme,

i dette sus fant mitt hjerte fred,

i denne sang fikk min lengsel stemme

- nu har jeg bare å synge med ! 

                   Alf Larsen

Fra "Feberdigte"

VII

Nu hyler den høstlige Vind

   som en regnvåt Hund mot min Rute,

der risler en Frost i mitt Blod

   mer kjølig enn Vindens derute.

Der folder seg ut i mitt Indre

   et dunstende Giftblomstflor,

og Dunsten står hvit ut i Veiret

   ifra mine Nesebor.

Det spirer i Hatets Have.

 

Det koker, det koker. Jeg prøver

   forgjeves å falle i Blund,

jeg hører en Flagglines evige

   Klappren og Klappren mot Stangen,

det pusler ved Døre, det lister

   på Tå, der er Skritt i Gangen,

min Puls gjør gjøende Støt

   som en halsende Helvedeshund.

Det koker, det koker, det koker.

                 Knut Hamsun

Digtets Ånd

Hva ei med Ord kan nevnes

i det rikeste Sprog,

det Uutsigelige,

skal Digtet røpe dog.

 

Av Sprogets strenge Bygning,

av Tankeformers Bånd,

stiger en frigjort Tanke,

og den er Digtets Ånd.

 

Den boede i Sjelen,

før Strofens Liv ble til,

og Sprogets Malm er blevet

flytende ved dens Ild.

 

Den gjennomtrenger Ordet

lik Duft, der stiger opp

av Rosentreets Indre

i den åpnede Knopp.

 

Og skjønt den ei kan preges

i Digtets Tankerad,

den er dog der tilstede

som Duft i Rosenblad.

 

Glem da den gamle Klage,

at ingen Kunst formår

å male Tankefunken,

hvorav et Digt fremstår.

 

Thi hvis den kunne bindes,

og sløres av på Prent,

da var i denne Skranke

dens Liv og Virken endt.

 

Den vil med Åndens Frihet

sveve på Ordets Klang;

den har i Digtets Rytmer

en stakket Gjennomgang, -

 

en Gjennomgang til Livet

i Leserens Bryst;

der vil den våkne atter

i Sorrig eller Lyst,

 

og næres og beveges,

og blive lik den Ild,

der lå i Digtersjelen,

før Strofens Liv ble til.

 

Kun da bevarer Digtet

sin rette Tryllemakt;

det Uutsigelige

er da i Ordet lagt.

 

Betrakt den stille Lykke,

der gjør en Digter varm,

mens Ånden i hans Sange

svever fra Barm til Barm.

 

La kun hans Rykte heves

mot Sky av Døgnets Vind, -

det er dog ei den sanne

Kvegelse for hans Sinn.

 

Men når hans Tankebilde,

med eller uten Ry

finner et lutret Indre

og fødes der påny, - 

 

o, bring ham da et Budskap

om dette Åndens Bliv;

thi dermed er der lovet

hans Verk et evig Liv.

              Johan Sebastian Welhaven

Brising

Det var audt her og kaldt.

Men då du steig inn i salen

vart det ljuvt som millom liljur her

og lægjande, alt.

 

Eg fikk høyre ditt mål.

Og det glitra, og det gledde meg -

min hug slo høgt til himmels

som eit frodigt jonsokbål.

 

Du er frisk som ein vår.

Du er yndeleg og tindrande

vakker, ja det angar 

liksom blomar der du går.

 

Og eg ser deg so eg skjelv.

Ja du aukar di makt,

du er fager, du er fårleg

som ei veksande elv.

          Olav Aukrust

Berceuse

Sov, sov, lille mann.

    Livet er en drøm.

Over mørke morildvann

seiler du mot nattens land.

    Alle er alene.

 

Bølger nynner mot din båt:

    Livet er en drøm.

Dyp er sjøen, salt og våt

som av mange øynes gråt.

    Alle er alene.

 

Natten er så lang, så lang.

    Livet er en drøm.

Synk i søvnens myke fang,

drøm at det blir dag engang.

    Alle er alene.

 

Bare synke, synke ned! 

    Livet er en drøm.

Der i søvnens sjø et sted

vil vår uro finne fred.

    Alle er alene.

 

Esomt suser vår planet.

    Livet er en drøm.

Intet vet vi. Det vi vet

er at alt er ensomhet.

    Alle er alene.

 

Lev, lev, lille gutt.

    Livet er en drøm.

Før du aner, er det slutt,

snart er alle broer brutt.

    Alle er alene.

 

Drøm, drøm, lille vår.

    Livet er en drøm.

Hvor vi kom fra, hvor vi går,

er det ingen som forstår.

    Alle er alene.

 

Gro, gro, lille frø.

    Livet er en drøm.

Mørket mumler om vår ø:

Kanskje skal vi aldri dø? 

    Alle er alene.

            Andre Bjerke

SJØMANNSVISE

Solen står i ruten.

Glasset på ditt bord.

Gylden er din tørst.

Skål, min bror,

skål for denne skuten.

 

Kvinner står i ruten.

Banker på din dør.

Gyldent er ditt ord.

Hjertet blør.

Skål for denne skuten.

 

Barnet står i ruten.

Stjerner i ditt blikk.

Sølvgrått ble ditt hår.

Drikk din drikk,

skål for denne skuten.

 

Månen står i ruten.

Døden bak din rygg.

Havet er vår lodd.

Tøm ditt brygg,

skål for denne skuten.

          Harald Sverdrup

STRAFFBART

Det straffer seg

å spørre for mye -

for ofte - for detaljert - 

innenfor hørevidde

av den som tror - 

det straffer seg 

å lyve

            Eva Stokkan

VI - VERDENS HERSKERE

Kunne vi kunsten å bygge

hensiktsmessige boliger

og markere våre territorier

med sang - 

Kunne vi parvis mate og

oppdra hjelpeløst avkom

til selvstendige individer - 

Kunne vi spå været og

navigere uten instrumenter -

 

hersket vi ikke over verden

med menneskets fornuft,

men med fuglens instinkt -

behersket vi våre liv

 

I universet svever Tellus

- narrenes klode

                  Eva Stokkan

ERKLÆRING

Selv om man oftere

erklærer sin kjærlighet

enn sitt hat - 

er det noe skremmende 

ved høytidelige erklæringer 

 

Heldigvis erklærer få - 

sin likegyldighet

                  Eva Stokkan

JEANNE D'ARC

Om den hellige Jeanne d'Arc blir det sagt,

og med rette, at hun forandret sitt land.

Hun viste til en stemme, hun gikk en høy makt

til hende. Var den stemmen en sann

 

opplevelse ? Vi vet det ikke. Hvordan kan vi tro

den lille kvinnen som bar

et eden som en sølvnål i sitt bryst. Hun sto

til doms for den stemmens skyld. Og hun var klar

 

og trossig til det siste. Hun risset sitt eden inn

i Frankrike. Hun gjorde det. Hun gjorde det.

Det hjelper ikke  oss å tvile. For vi kan se

 

en stat få form. Jeanne d'Arc gikk på bålet

og bekreftet sine hemmelige syner. Vi må tåle

en pust av himmel i vår tid. En hellig vind.

                                                Jan Jakob Tønseth

206

Det går jo an med deg også

selv om du er som en hore,

fremmed, kald, likeglad

og skal betales - 

selv om det er utilfredsstillende

går det an for en natt

når behovet er der

jeg begynner å skjønne

litt av det der nå.

 

Hva bryr du deg om meg ? 

Det var en annen igår

og blir en ny imorgen,

og så videre til du tilslutt

kasseres som ubrukelig.

Aldri et meningsfyldt forhold !

Stakkars hotellseng,

Du kan ikke for

at du er den du er.

                      Karin Bang

TIDEN

Motoren går

Ikke en time uten

Brummende som blodet

Strømmende som elven

Ikke ett sekund uten

 

Sjøen skvulper høyt og lavt

Ikke en time uten

Flytende mykt

Overalt er det sjø

Ikke ett sekund uten

 

Solen skinner

Ikke en time uten

Varmende som ilden på veden 

Glødende flammende

Ikke ett sekund uten

 

Bevegelser i bølgene

Ikke en time uten

Rykkende og rullende

Vuggende vuggende

Ikke ett sekund uten

 

Alle sansene jager med tiden

All vår fylde er bevegelig

Vågal og smidig

Vi skjærer i gjennom den 

Ville aldri vært foruten 

 

Den tiden

Ikke et sekund uten 

            Gunn-Helen Johnsen

Spir

Spir i meg

føl med meg

vær deg

med meg

 

gi av deg

den næring

liv trenger

spir mitt frø

spir

så jeg får se

din blomst

 

drøm

i mørke

se solen glimte

igjennom jorden

inn i ditt hjerte

inn i din sjel

 

spir kjære

spir spir spir

tll en uendelig vakker blomst

du skal bli

            Gunn-Helen Johnsen

Ingen er like

Skummende

harde og myke

Slående dunk

i siden

Lange høye

høye korte

Små skvulp

Skvettende mengder

i det sikre uforutsigbare

men de lange myke

høye er fine

Blått og hvitt

roterende grønt skum

virvler rundt

Ser uskyldig ut

Mykt og vakkert

farlig og stort

flytende masse

Tett i tett med skum

           Gunn-Helen Johnsen

Vår

Det irer

kryr av de

nyanser i fleng

de første er rå

sprengende

de gir aura

kan se det glinse

av fødselen deres

       Gunn-Helen Johnsen

Denne ventetiden

Varte så lenge

fra jeg var liten

ventet jeg på noe

som skulle komme

det gode

det som viste seg

i drømmeverden

i transe

et annet sted

veien som ble lyst opp

når alt var mørkt

vondt og trist

etter skrikene

dro jeg bort

ble ført langt vekk

som om jeg fløg

med vinger

 

Nå er jeg ikke lenger liten

og jeg vet

sinnet vårt er uendelig

vi kan reise hvor vi vil

ordne opp

reparere

zoome

fikse og lime

ja til og med 

tilgi

reise

enda lenger

dypere og høyere

og nyte ethvert innpust

være 

det lyset som reiser

uendelig langt

være ved et innpust

det jeg ventet på

er så nært

det er livet som puster

dette livet jeg lever nå

det er det jeg ventet på

         Gunn-Helen Johnsen